HISTORIEN TIL LAKSELVDAL SKYTTERLAG

stiftet 1948

referert og memorert av Birger Elvevoll

Skytterlaget hadde en nær slektning som avgikk i årene like før 1920. Det var nemlig skytterlag i Lakselvbukt også tidligere, laget var startet ca. 1910, dette iflg. den nye byhistorien for Tromsø i bind 3. Toppskytteren da var en herremann som het Jon Jonsen, det var forresten han som felte den siste ulven som er skutt i Lakselvdalen (ca 1890). Skytebanen for det gamle skytterlaget var der kirkegården er i dag og de skjøt over leirelva som i dag, så vi er på god skytterhistorisk grunn når vi skyter “Vikingsmellen”
. Skyttersaken sto meget sterkt i Norge like etter unionsoppløsningen, virkeligheten var at vi trodde ikke helt på svenskene og hva de sto for på den tiden.

1948

Vår aller første skytterlagsformann var Karl Pedersen (Gove).

Han hadde 33 medlemmer i ryggen da han sendte inn sin aller første årsmelding i 1948, Det året fikk skytterlaget låne 4 geværer fra forsvaret og de skjøt 1224 skudd i konkurranse
. Det aller første de planla i det nye skytterlaget var selvsagt et sted å være, med andre ord hvor de skulle ha skytterbanen. Valget falt på Furumo-moan. Her ryddet de skytterbane i 1948/-49. I ettertid fant de ut at det ikke var en god løsning av sikkerhetsmessige årsaker; kulene plystret på Djupen et par km unna og det må en kunne kalle for uforsvarlig. Banen ble likevel brukt i 3 til 4 år. I begynnelsen av femtitallet flyttet de banen til Skoggårdura som i utgangspunktet også var en dårlig løsning med samme problem mhp. sikkerhet og i tillegg hadde den dårlig tilgjengelighet.

Den ble brukt til i slutten av femtitallet, da ble banen lagt til sin nåværende plass. I 1952 var det 4 nye medlemmer som kjøpte sine egne gevær. Karl Gove satt som formann frem til 1953. Da overtok Emil Elvevold og han satt frem til 1960 da Noralf Hansen overtok.

Vårt skytterlag het helt frem til 1960 Lakselvbukt Skytterlag. Hovedårsaken til navneendringen var vel at skytterbanen ble flyttet på den tiden, og laget ble mer og mer styrt av øverdalinger. Han Emil var blitt enda mer øverdaling enn før i og med at ho Oddbjørg kom i -57/-58 uten at dette hadde så mye å si på navneendringen, og i tillegg overtok han Noralf som formann i 1960. Med andre ord, navneproblemer var det også da. På denne tiden var det ikke vanlig med privatbil, så når Skytterlaget skulle ut på tur var det å ta taxi.

Han Jenvald hadde mange fine turer med skyttere i den tiden. Den lengste turen han hadde til Tana og Nord-Norsken i 1961. Sju skyttere var med på turen, som ble kombinert med fisketur på Ifjordfjellet
. Småturer som til Kvænangen, Bardufoss eller Tromsø (Grønåsen Skytterbane) hadde han mange av.

Det som er sagt til nu er tatt ut av de offisielle innsendte årsmeldingene hvert år, og intervju med de som husker noe fra den tiden. Alt av lokale protokoller før 1963 er dessverre borte.

1963 årsmøte hos Noralf den 24.11 

Det gamle banemateriellet fra skytebanen i Skoggårdura skulle selges til Einar Norvoll for den nette sum av kr. 30,00.

Neste sak var kjøp av skolehus i Lakselvbukt, det ble vedtatt å sende inn anbud. Skytterlaget kjøpte og rev huset, men det ble aldri bygd opp der det var tenkt. Likviditeten var god, vi hadde kr.115,25 i kontanter og kr. 1003,19 i bankinnskudd. Emil Pedersen ble her valgt som instruktør.

Undertegnede var dette året for første gang med i styret . Ellers var Noralf, Peder, Werner og Jim Høiseth med i styret

1964

Dette året ble vi lovlige eiere av vår nåværende skytterbane, med tinglyst sjøte.

Vi betalte kr.200,00 til Alfred Håkstad.

1965 årsmøte hos Noralf den 20.11

Da hadde vi bare valg og regnskap på møteplanen Kassabeh./bank kr. 3388,17Styret; Noralf, Emil. Peder, Birger, Sverre på Nakken, Jan Haugslett, Amandus og Magne på Håkstad var i tillegg med i baneutvalget.

1970 årsmøte hos Noralf den 17.10

16 medlemmer på møtet. Vi valgte styre, banekomite og festkomite med Birger, Mobakken og Noralf som formenn. Her var Rolf sitt navn for første gang nevnt i et referat, han ble da med i styret.

1971 årsmøte hos Noralf den 06.11

I tillegg til de vanlige valg, valgte vi her også skiskytterutvalg med Bjarne Leandersen som formann

. -71 var også et historisk år for skytterlaget, for da ble vi væruavhengig i og med at vi fikk tak over standplassen. Vi hadde enda i -71 håp om å få gjort noe med huset vi “kjøpte” i 63, for han Emil ble det året valgt som “husmann”. På denne tiden var dugleiksmerkeskytingen det store hos oss, og var meget populær, 11 stk. klarte kravene og 7 av de tok gull. Vi hadde og gående en prestisjetung skyting mot Selnes skytterlag på 70 tallet, jeg husker at vi hadde supportere som støttet oss når vi kjempet om Selnes-pokalen men Selnes hadde som regel flere gode skyttere enn det vi hadde. Det året var han Rolf den store skytteren, ikke bare internt, men også innen Troms Skyttersamlag, spesielt på vinterskytingen
.

Generelt fra 70-tallet og utover

Skytterlaget slet mye på sekstitallet, vi var mange ganger på grensen til å gi opp, men det var en mann som hele tiden tenkte på skytterlaget og det berget oss. En kan trygt si at han levde og åndet for oss. Han fortalte senere med tårer i auan, at han på frivakta borte ved New Foundland lå på lugaren å tenkte på skytterlaget, og hva vi kunne gjøre for å få det på stell. Jeg sikter selvfølgelig til han Noralf. Det som igjen holdt motet oppe på han Noralf var Peders fantastiske prestasjoner på banen tidligere, det var han Noralf personlig stolt av. Han Peder sopte jo med seg alt som var av titler i samlaget på den tiden, i tillegg til organisasjonsmedaljer og diplomer.

Det ble en ny giv i laget på starten av 70-tallet av flere årsaker. Her kan nevnes flere ting: 1. vi hadde igjen fått en skytter i Tromstoppen (Rolf) 2. flere og nye folk med i styret 3. det var stadig noen som kjøpte seg våpen 4. vi fikk tilgang på det nye samfunnshuset på Vollan, som var rene gullgruven for oss. Vi hadde fester der som det enda går gjetord om. Vi sprengte grensene med tre-fire hundre solgte biletter på en vanlig lørdagsfest. Det var ikke bare vår dyktighet som gjorde utslag, vi fløt på en popularitets- bølge hos enkelte lokale band som Wright, Blizzard og Con Brio for å nevne noen.

Inntektene fortsatte da det nye huset kom i Lakselvbukt i –73,-74. Skytterlaget hadde en gang 350 solgte billetter der, det var ikke bare fullt hus men uforsvarlig fullt hus. Pengene gikk stort sett til ammunisjon og til opprusting av skytebanen som på den tiden ble stadig bedre. I -72 kjøpte vi nye skivestativ både på 100 og 300m og bygde nye anvisergraver, et stort økonomisk løft. Emil var arkitekten for prosjektet, vi var “i en annen verden”. I -72 fikk vi den første følingen med å ha en proff i laget, etter forslag fra han Sigmund ble det vedtatt å betale Rolf kr. 300,00 til dekning av en del av de utgiftene han hadde ved å være toppskytter.

Samme år ble det fra Rajala Auto satt opp en kostbar vandrepremie, bare for lagets medlemmer. Her hadde i utgangspunktet alle en mulighet til å vinne, vi brukte nemlig respitpoeng på VIKINGSKIPET, en virkelig populær premie som varte i mange år.

I -77 ble tanken på innendørsskyting luftet for første gang. Samme år ble årskontingenten hevet fra kr 10 til kr.20 for sr., og kr. 10 for jr. . I -78 ble tanken om hus på skytebanen på ny tatt opp, i første omgang en brakke for skivemateriell. Så, i -79 startet atter en ny epoke i skytterlaget, vi fikk inn nye folk i styret, denne gang John Arild Mortensen, det kan virke litt rart å kalle det en ny epoke, men det var faktisk det, for etter han begynte det å komme mye nytt blod inn i skytterlaget.

I årene -83, -84 jobbet vi på nytt med å få inn en skiskyttergruppe i skytterlaget, men den kom ikke skikkelig igang, for skiskytterne ble utskilt til et eget forbund. Det var i denne perioden han Ingolf kom med i skytterlaget for fullt, han kom via skiskytterlaget. I -83 ble årskontingenten hevet ytterligere, nå til kr. 50,00. Vi jobbet fortsatt med å få i gang miniatyrskyting, en masse byråkratiske flaskehalser var bremseklosser for oss. Han John og han Alfon gjorde skytebanen ferdig i -84. Året etter fikk vi nok et nytt begrep å forholde oss til nemlig “Lakselvdal Open” en forløper til dagens “Vikingsmellen”.

Fra 1986 og utover ble laget mer og mer profesjonelt drevet. Vi var kommet på banen for å bli, og fikk etterhvert et rykte på oss som et godt drevet lag både sportslig og økonomisk. Vi fikk opp flere unge og meget lovende skyttere, noen av de ble med i “Prosjekt Elite” eksempelvis Børre og Roy. Vi begynte å få inn penger på utradisjonelle måter, her tenker jeg på dugnader i byen og forholdsvis stor sponsor støtte. I denne perioden ble Tromsdalshallen mye brukt som møtelokale. Børre fikk sin første organisasjonsmedalje i sølv i -87.Tove Paulsen satte banerekord hos oss med 343 poeng.

Vi begynte etterhvert å få mange rare navn å forholde oss til, som Bosken, Olja, Rulle, Gulltoppen, Gulf oil, Rullings, Shampo m.fl. Årskontingenten ble hevet til kr. 100,00, og veien til skytebanen ble påbegynt. God økonomi kr. 37445,00 på bok. I -89 skiftet vi navn på vårt årlige feltstevne fra “Lakselvdal Open” til “Vikingsmellen”. Vi fikk hus (brakker) og vei til skytebanen. Vi hadde store inntekter men tilsvarende utgifter. Vårt første julebord på Svingen kafe. Tidlig på -90 tallet kom nok en revolusjon i skyttersporten, alle måtte ha sin SAUER, pris kr. 9000,00. Alt annet var fra da av museumsvare. I -92 fikk vi kontor/lager på Grendehuset.

Skytterlaget vårt, som fylte 50 år i 1998, har gått på skinner i de siste årene. Årsaken er at de som er med føler interesse for laget, som igjen gir en fantastisk innsatsvilje når det trengs.

Birger